publisert her i Midtnorsk Debatt 30.11.21
Hver dag den siste tida har jeg våkna til nye debattinnlegg, kronikker og kommentarer i media om ståa i det norske helsevesenet. Mange av dem er skrevet av kollegaer jeg kjenner. Ingen av dem har skrevet noe som har sjokkert meg.
Det mangler folk. Det mangler senger. Det mangler handlekraft hos politikerne. Helsevesenet i sin helhet går på tom tank, lekker folk og driver brannslokking daglig. Var det snakk om en bil hadde vi for lengst blitt bytta ut med en nyere modell.
Som sykepleier jobber jeg til alle døgnets tider, jeg jobber helger og helligdager, jeg håndterer folks kriser og kroppsvæsker, er på beina stort sett hele arbeidsdagen og jeg blir i gjennomsnitt avbrutt hvert tredje minutt. Sykepleiere er vant til å jobbe ubekvemt. Vi er vant til travle vakter med arbeidsoppgaver som ofte må prioriteres på bekostning av matpause og tissepause. Og det er akkurat her problemet ligger.
Sykepleiere har utvikla en helt overnaturlig evne til å dekke opp for at det finnes for lite tid, for lite folk, og for lite ressurser. Den egenskapen kommer til å bli vår undergang.
Jeg jobber på en post som fungerer som backup og buffer for de som virkelig står i stormen. Som tillitsvalgt for NSF deltar jeg i møter med ledelsen som om igjen og om igjen må omorganisere seg og sine, for å kunne drifte nok senger på en faglig forsvarlig måte. Alle gangene jeg er stolt av hva teamet mitt håndterer under pressa forhold, er jeg redd det sitter politikere med handlingsvegring i hovedstaden og ser på sluttresultatet som eneste indikator på tingenes tilstand. ”Det gikk jo bra, så da er vel alt bra. Bunnsolid til og med.”
Direktøren ved St. Olavs Hospital beskriver den siste tida som den mest krevende hun har stått i. Akuttmottaket melder om tusenvis av overtidstimer og utslitte ansatte. Operasjoner strykes. Ventelistene blir lengre. Ferdigbehandla pasienter okkuperer sykehussenger fordi kommunen ikke har plass til å ta dem imot. Denne unntakstilstanden har pågått så lenge at den har blitt en ny normal.
Vi som jobber i systemet har tilpassa oss den konstante uforutsigbarheten til den grad at vi snart har glemt hvordan det er å ha en helt vanlig dag på jobb. En helt vanlig arbeidsdag som fra før, pre-pandemi, var prega av sykepleiermangelen.
Da NSF sist var i streik ble jeg kontakta av en fyr angående noe jeg skrev om sykepleiermangelen. I korte trekk fikk jeg høre at han, med sin generelle livskunnskap og eminente bakgrunn fra BI, kunne fortelle meg at sykepleiermangelen ikke er reell, og at NSF roper ulv. Denne personen, og mange med mer makt enn han, tror virkelig at ting ikke er så ille som de blir fremstilt. De tror de er beskytta ved å bo i et av verdens rikeste land, og at fotfolket alltid kommer til å klage over filleting som hviletid. Når jeg nå ser folk jeg har jobba med slutte fordi de ikke orker mer, blir jeg så oppgitt over alle de som stikker hodet i sanda og venter på at dette, og sikkert også klimakrisen, skal gå over av seg selv.
Er dere lei av å høre om tilstanden i helsevesenet? Vi er lei av å måtte påpeke selvfølgeligheter som at et sykehus trenger nok folk for å kunne opprettholde forsvarlig drift. Lidelseshistorier vil det alltid være mange av når man jobber i helsevesenet, men det er noe alvorlig galt når de kommer fra ansatte. Så lenge de med evnen og makt til å endre på situasjonen ikke tar dette innover seg, kommer de til å drukne i debattinnlegg og kronikker med samme tema.
Gi oss midlene til å kunne være for den norske befolkning, det et helsevesen er ment å være, trygghet.
Til alle sykepleiere der ute som ser arbeidshverdagen sin slått opp i media uten at ting endrer seg for dere på gulvet; Jeg ser dere. Dere gjør en overmenneskelig god jobb. Pass på dere selv og hverandre, og god vakt videre.
留言