Intensivkapasiteten til sykehusene har fått mye oppmerksomhet under pandemien. Landet må være rustet for normale svingninger i pasienttilstrømningen, men også større kriser. Helsepersonellkommisjonen vurderer nå behovet for personell og kompetanse i helsevesenet. Vi vil fremheve en side av saken vi opplever som sterkt underrapportert; sengepostens behov.
Sengepost, også kalt moderavdeling, er sykehusavdelinger med inneliggende pasienter, og døgndrift. Pasientene må ofte innom andre enheter, som intensiv eller operasjon, men de hører alltid til en sengepost. Sengepostene har et enormt ansvar for behandling og oppfølging av pasienter, og de har spilt en stor rolle i beredskapsplaner under pandemien. Dette til tross, er det lite fokus på arbeidet som gjøres der.
De som har kjennskap til sengepostens ansvarsområde vet at det er spesialiserte avdelinger. Pasienter som ligger i ei heldøgnsseng på sykehuset i dag er sykere enn de var for ti år siden. Vi ser også en markant endring i hva som ansees som behov for høyere behandlingsnivå, med andre ord, mange av pasientene som før lå på intensiv- eller overvåkningsenhet, ligger idag på sengepost. Ressursmangel og bemanningsproblemer er like utbredt som på de enhetene som får størst overskrifter. Et sykehus er et sammensatt maskineri, optimal drift avhenger av godt samarbeid mellom enheter. Problemer et sted forplanter seg og forårsaker slitasje andre steder.
Vi kan løfte enkeltproblemer for å skape forbedring, men uten å se det helhetlige bildet blir det som å lade bilen mens man overser at tre av fire hjul er punktert.
Sengeposter er i de fleste budsjetter oppført som utgiftsposter, pandemi eller ei. Det er ikke lukrativt å drive med det vi gjør, det skal det heller ikke være. Men dersom det overordnede målet er å vedlikeholde og forbedre helsetjenestene til befolkningen, må det satses på alle sjikt i pasientbehandlingen. Sengeposten representerer selve fellesnevneren i behandlingen. La oss illustrere:
For å unngå opphopning i akuttmottaket, er de avhengig av å overflytte pasientene videre i systemet, til sengeposter. For at operasjonsavdelingene skal gjennomføre inngrep, er de avhengig av at pasientene ivaretas før og etter operasjon på sengeposter. For at intensiven skal kunne ivareta de sykeste syke, er de avhengig av å overflytte pasienter til moderavdelingen så fort det er forsvarlig, altså sengeposten. For at kommunen skal få ivaretatt sine brukere er de avhengig av tett samarbeid med sykehuset, og sengepostene.
Med koordineringsansvar mot alle disse instansene fungerer sengeposten som base for pasienten og bidrar til behandlingsflyt, trygghet, og konstruktiv ressursbruk. Denne basen er avhengig av høykompetente sykepleiere.
NSF snakker om en generell lekkasje av sykepleierkompetanse fra profesjonen som helhet. Vi vil rette søkelyset mot den spesifikke lekkasjen av sykepleierkompetanse fra sengepostene.
Regjeringen vil skape flere utdanningsstillinger for spesialsykepleiere. Dette er vi for, men alle handlinger har konsekvenser. En sykepleier som vil ta videreutdanning må opparbeide seg to års relevant arbeidserfaring først. Denne erfaringen oppnås i stor grad gjennom arbeid på sengepost. Dersom videreutdanning brukes synonymt med ”å skulle videre” betyr det at sengepostene kontinuerlig jobber med å øke folks erfaring og kompetanse, bare for å se de ta med seg begge deler til andre enheter. Samtidig som vi selv opplever økende krav til kompetanse for å kunne ivareta vår egen pasientgruppe.
Denne lekkasjen av erfarne sykepleiere er ikke bare et tap for den kollektive kompetansen på sengeposten. Det er og et tap for sykepleierstudenter som i stor grad har sin sykehuspraksis hos oss. Praksis handler enkelt forklart om å lære i fart. Det er krevende. Derfor er det viktig for studentene, og pasientsikkerheten, at de ivaretas av erfarne sykepleiere med veiledningskompetanse, som ikke lar seg vippe av pinnen når de får studenter å passe på, i tillegg til sine vanlige arbeidsoppgaver. Disse veilederne vokser ikke på trær.
Vi ønsker å gjøre helsepersonellkommisjonen oppmerksomme på at bemanningsutfordringene ikke løses med utdanningsstillinger, i realiteten forskyves problemet.
Fortsetter sykepleierne på sengepost å spesialisere seg ut av pleien for å demme opp for spesialsykepleierbehov andre steder, kan vi i nær framtid se en reduksjon i pasientsikkerheten. Erfarne sykepleiere på sengepost står i en belastende situasjon hvor de må balansere ansvaret for komplekse pasienter, mot ansvaret for erfaringsoverføring og opplæring av studenter og kollegaer. Mindre erfarne sykepleiere balanserer mellom realitetssjokket de opplever i overgangen fra utdanning til yrket, mot kravet om å bli selvgående på kort tid. Gitt at de tar seg jobb på sykehuset i det hele tatt. Den seneste mediastormen av historier om hvordan det er å jobbe i helsevesenet, trengs for å nå politikerne. Dessverre er det ingen rekrutteringskampanje for yrket vårt.
Vi ønsker ikke å skremme nyutdannede sykepleiere fra sengeposten som arbeidsplass. Personlig har vi dedikert 55 år av vår samlede yrkeserfaring til å jobbe nettopp der. På sengekanten til pasienten ser vi at innsatsen vår utgjør en forskjell, hver dag. Men politikerne trenger en wake-up-call. De har store forventninger til at sykehusene skal yte pleie og behandling av høyeste kvalitet, men at vi skal klare det med færre folk og sykere pasienter. Vi har store forventninger til Gunnar Bovim og helsepersonellkommisjonens kommende NOU i 2023. Deres helhetlige vurdering av kompetansebehovet i helsetjenesten må inkludere sengeposten.
Skrevet av Kine Berglund, spesialsykepleier, i samarbeid med Cecilie Lund Murray, Fagutviklingssykepleier og Mette Røsbjørgen, Avdelingssjef Ortopedisk avdeling,
St. Olavs Hospital, februar 2022. Publisert i Adressa, 21.02.2022
Comments