Det er et paradoks at det ofte er situasjoner jeg tenker det ikke finnes ord for som trigger min trang til å skrive. Denne teksten satt langt inne. Jeg begir meg ut på temaer jeg ikke kan nok om, bær over med meg, men det er noen ting man ikke kan se på uten å ta et standpunkt. Så i stedet for å la perfeksjonismen ta fra meg handlekrafta, vil jeg dele mine uperfekt formulerte tanker.
Førstkommende søndag markeres allehelgensdag, og akkurat nå er vi inne i tidsrommet til den meksikanske feiringa av Dia de los Muertos, De dødes dag. Dette er en tid for å minnes de døde, en tid for å tenne lys og være sammen. En tid som rommer sorg og savn.
Midt i mørketida er alle grunner for å tenne lys velkommen, men mørketida vi er inne i nå er mer dyster enn vanlig. Det er ikke bare sola som viser seg mindre om dagen, det er menneskeligheten.
Bildene som spres av situasjonen i Palestina og Israel har skyggelagt nyheter og sosiale medier den siste måneden. Bilder og videoer som er så grusomme at jeg har hatt umiddelbare fysiske reaksjoner på å se de. Barn som ligger bevisstløse eller døde på gulvet av sykehus, på panseret av biler, på fanget til foreldre i oppløsning. Det finnes ikke ord som kan tilstrekkelig beskrive hvor horribelt dette er.
Jeg har sett bilder av død og fordervelse før, men i perspektivet av å ha blitt mamma kan jeg sette meg inn i disse opplevelsene på en helt ny og forferdelig måte, og det er dypt rystende. Jeg kan prøve å se for meg at det var min barn, og jeg klarer det kanskje i to sekunder før jeg nesten kaster opp.
"Because whatever has happened to humanity, whatever is currently happening to humanity, it is happening to all of us. No matter how hidden the cruelty, no matter how far off the screams of pain and terror, we all live in one world."
Alice Walker
Noen av bildene har så til de grader brent seg fast på netthinna mi at jeg får tårer i øya her jeg sitter og skriver. Dette er barn som var ment å vokse opp. De skulle lære å spille fotball, lese bøker, stå på henda og klatre i trær. I stede for har de blitt en del av en navnløs statistikk over den tilsynelatende evige lidelsen befolkninga i Gaza utsettes for.
En del av det å bli voksen er å bli klar over at det alltid finnes mer enn en side av saken. Verden er ikke en svart-hvitt-film, det er en film i 101 nyanser av grått. Men idag har jeg tenkt til å gi ordet til tenårings-Kine, den mest svart-hvitt-tenkende delen av min personlighet. Noen ting er faktisk rett eller galt, og det enkleste eksempelet jeg kan tenke meg akkurat nå er brudd på menneskerettighetene og brudd på krigens folkerett. Det er galt, og vi må klare å si det høyt og uten forbehold.
Det finnes ingen unnskyldning. Ingen grunn. Ingen berettigelse for å drepe uskyldige sivile, for å drepe barn. Ferdig snakka.
For dyptgående kunnskap om den årelange konflikten mellom Israel og Palestina må jeg henvise til andre, men det vi ser i dag er ikke bare en konflikt. Det er en humanitær krise av uante dimensjoner.
Som sykepleier, og menneske, lener jeg meg på mine yrkesetiske retningslinjer og står opp for alle menneskers iboende verdighet og integritet. Verdenserklæringen om menneskerettigheter forteller oss at alle mennesker er like mye verd, og opprettholdelsen av menneskerettighetene er nødvendig for frihet, rettferdighet og fred i verden. Jeg liker godt responsen Volker Türk, FNs menneskerettgihetssjef, ga da han ble spurt om menneskerettighetsdoktrinene kan overleve, gitt dagens situasjon i Ukraina, Gaza, Israel, Syria og Sudan. Han svarte: "Det du egentlig spør om er om menneskeheten kan overleve. For de er sammenvevde." Les hele intervjuet med han her.
Türk sa videre at menneskerettighetene er relevante hele tida fordi mennesker betyr noe. Dette tar jeg med meg som motivasjon til å fortsette å heve stemmen i mot urett. Ja, det er mørke tider, ja det foregår ting i verden som gjør at du har lyst til å logge deg av alle sosiale medier og aldri se på nyheter igjen. Men det er ikke nok å gi noen ekstra kroner til Redd Barna og stilne den dårlige samvittigheten for at du vant lotteriet da du ble født i Norden.
Vi som har luksusen av fred og ytringsfrihet må jobbe for at alle mennesker skal få det vi allerede har.
På allehelgensdagen i år kommer jeg til å tenne lys og minnes folk jeg aldri har kjent. Så skal jeg gi barna mine alle de klemmene jeg skulle ønske jeg kunne gi barna i Gaza. Jeg er usikker på om akkurat denne allehelgensdagen kan romme all sorgen som finnes i verden akkurat nå. Men i mangel på muligheten til å ønske den bort, kan vi stå i den sammen, markere den og lettere bære den i fellesskap.
Under har jeg lagd ei liste over måter man kan bidra på. Ingen av oss kan fjerne all lidelsen vi ser i verden, men vi kan alle gjøre noe. Finn noe du kan gjøre, og del gjerne med andre.
Hold deg oppdatert, FNs kontor for koordinering av humanitær innsats er et godt sted å starte. Husk å være kritisk til hvilke kilder du får informasjonen din fra. Vinkling i nyheter og sosiale medier former våre egne oppfatninger. Ikke la deg styre, vær kritisk.
Delta, donér og signer. Arrangeres det demonstrasjoner du kan delta i? Har du penger du kan donere? Er det opprop du kan skrive under på? Det er mange humanitære organisasjoner som jobber iherdig for å ivareta utsatte mennesker og du kan ikke donere eller støtte alle. Velg den som treffer deg og gi det du kan. Personlig støtter jeg Leger Uten Grenser som fast giver, det har jeg gjort i mange år, men de siste ukene har også krystallisert for meg hvor grusom verden kan være for barn, noe som har gjort at jeg har blitt fast giver til UNICEF gjennom deres Paddington-program. I tillegg signerer jeg opprop fra Amnesty og følger andre hjelpeorganisasjoner på sosiale medier for å kunne bidra med å spre deres budskap.
Bruk stemmen din. Vi kan være uenige om mye og vi kan diskutere forskjeller på saklig vis, men alle som kjenner denne konflikten på kroppen er mennesker, og det er ingen diskusjon. Det er farlig å dehumanisere folkegrupper til fordel for egne argumenter. Ikke la folk slippe unna med den typen retorikk.
Behold fokus, og velg fokus. Det er lett å bli blasert for andre menneskers lidelse i møte med den enorme mengden input fra sosiale medier, men det er sånn vi lar galskapen fortsette. Jeg sier ikke at du må ta innover deg alt, det er fysisk umulig. Ta SoMe-pauser så ofte du trenger, ikke les nyhetene med en gang du står opp, det blir for mye. Men behold fokus; Menneskerettigheter gjelder alle mennesker, for all tid.
Les bøker. Utvid perspektivet og forståelse din. Om det er spesifikt om Israel-Palestina, eller mer generelt om hvordan finne mening i en kaotisk verden, les og vit at andre sitter med samme tanker og spørsmål som deg.
Vær irriterende håpefull. Vi kan ikke alle sammen legge oss ned for å dø samtidig. Noen må holde håpet.
Takk for at du leste helt hit. Med tanke på hvor mye informasjon som florerer for tida er jeg veldig takknemlig for at du tar deg tid til å lese akkurat det jeg skriver.
P.S. Da jeg skulle legge til bilder og illustrasjoner til denne teksten søkte jeg i bildebanken til Wix (plattformen nettsida mi er bygd på). På søkeordet Israel kom det opp mange vakre bilder av folket og kulturen der. Da jeg søkte Palestina og Gaza kom det opp en beskjed: "Beklager, ingen resultater ble funnet."
Alle illustrasjoner er laget ved hjelp av MidJourney.
Commentaires