Balansen mellom å ville holde seg oppdatert, mot det å ivareta egen mental helse er utfordrende om dagen. Bildene fra Gaza er så brutale, hjelpebehovet så stort, at det kan trigge store følelsesmessige reaksjoner.
Ofte er det lettere å undertrykke vonde følelser, for å unngå og måtte ta stilling til dem. Sosiale normer skaper illusjonen av at mennesker som viser følelser er svakere, at de mangler kontroll. Vi lærer fra vi er små at sterke følelser gjør andre ukomfortable. Så vi døyver de til et samfunnsmessig akseptabelt nivå, både for å bli hørt og for å unngå å bli avvist.
Men hva skjer med oss når vi undertrykker følelsene som oppstår som respons på et pågående folkemord?
Jeg jobber i et yrke med høy grad av emosjonell belastning. Arbeidsplassen min har jevnlig fokus på å forebygge såkalt compassion fatigue, eller omsorgstretthet. Når man daglig undertrykker egne følelser til fordel for andres behov, kan belastninga bli stor. Noen ganger for stor. For enkelte blir det som å legge små steiner i tursekken hver dag. Til slutt blir sekken for tung, du setter den fra deg og går videre uten. Det du går fra da er empati, medfølelse, tålmodighet, evnen til å ivareta deg selv og andre, selve medmenneskeligheten. Ved å utsette oss for bilder av andre menneskers lidelse, gjentatte ganger, legger vi også steiner i tursekken.
Det er lett å glemme, men politikere er også mennesker. De har, i hvert fall i teorien, følelser som alle oss andre. En forskjell er at disse menneskene er under et enda større press på å undertrykke egne følelser. Politikere svarer på kriser og konflikt med avmålt sympati og velvalgte ord. Det skaper inntrykk av kontroll og stabilitet, nettopp det folk trenger når opprivende ting skjer. Men når vi nå er mottakere for tilsynelatende endeløse bilder av menneskelig lidelse, brudd på alle internasjonale lover og konvensjoner, holder ikke denne
reaksjonen mål lenger. Noen hendelser er så fundamentalt grusomme at de krever en emosjonell respons. Tolv tusen drepte barn er en sånn hendelse.
Demonstrantene er også under stor emosjonell belastning. De bærer med seg alle de individuelle historiene til Motaz, Bisan, Wael, Hind, Imad, for å nevne noen få. Men i stedet for å la seg tynge ned i apati, drives de ut i gatene. De viser sterke følelser, vel vitende at de gjør brorparten av befolkninga ukomfortable. Hvorfor? Fordi disse følelsene trigger ryggmargsrefleksen vår, den som forteller oss at verden ikke skal være sånn. Det er demonstrantenes håp at flere av oss skal lytte til den og reagere. Som Astrid Lindgren sa:
Det er noen ting man bare må gjøre, selv om det er farlig - ellers er man ikke et menneske.
Jeg mener ikke at politikere skal lære seg å gråte på kommando, vi viser alle sorg og sinne på forskjellige vis. Men burde de ikke klare å speile følelsene folket deres kjenner på, og vise en menneskelig reaksjon på all lidelsen? Andre offentlige personer har klart det før dem, for mindre kriser enn det vi ser nå. Dersom vi undertrykker alle følelsesmessige reaksjoner på grusomhetene i verden, undertrykker vi også noe av styrken i responsen vår. Ord blir fort tomme dersom de uttales uten innlevelse. Det som er ment å vise styrke og stabilitet kan for mange oppfattes som kaldt, følelsesløst.
Med andre ord, er du en sindig og uanfekta politiker akkurat nå, er det stor sjanse for at du oppfattes som om du har spytta på keffiyeh’n til folk.
Kriser og katastrofer kan være katalysator for folks opplevelse av tilhørighet og fellesskap. Det fellesskapet som har vokst fram i det norske folk nå er sterkt nettopp fordi det forebygger omsorgstretthet. Det rommer de naturlige følelsene som vekkes i oss av å være tilskuere til krisen i Gaza. Og dette er kanskje det viktigste av alt, det du kjenner på er naturlig.
Du skal bli sjokkert av at ambulanser blir beskutt med militær presisjon. Du skal bli skremt av tanken på soldater forkledd som helsepersonell som dreper pasienter i sykehussengene. Du skal bli kvalm av tanken på at sykepleiere tar brukte bandasjer vrir dem opp, koker dem og bruker dem på nytt. Dette gjelder også politikerne.
Hvis Jonas og gjengen begynner å bli slitne i medfølelsen, er det på tide med en pause fra Stortinget. Vi kan ikke la oss lede av mennesker som setter fra seg tursekken og går fra fellesskapet.
Er du i tvil om hvordan du kan bidra?
Comments