Vi lever i en verden sterkt preget av en pandemi. En pandemi som på mange måter har vært en katalysator for å belyse hva som fungerer og ikke, i et samfunn under press. Personlig har pandemien, og dens ubarmhjertige sosiale distansering, betydd for meg tid til faktisk å kjenne etter hvordan jeg har det og hva som betyr noe for meg i livet.
To sosialt distanserte år seinere og jeg har destillert to viktige momenter som beskriver hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg er sykepleier av yrke, men skribent i mitt hjertet. Etter mange år i en av verdens mest givende jobber har jeg innsett, at en stor del av hvem jeg er ikke riktig for utløp i min jobb som sykepleier. Den kreative siden av meg skriker litt hver gang jeg må jobbe i utdaterte IT-løsninger eller formulere meg så fagmessig presist at all sjelen i språket mitt viskes ut. Dette er selvsagt ikke helsevesenets feil. Det er mitt eget ansvar å sørge for at jeg utnytter mitt fulle potensialet, og opp igjennom åra har Skribent-Kine vist sitt blide åsyn ved en og annen anledning. Eksempelvis gjennom tekster publisert i Sykepleien og et og annet debattinnlegg i media. Disse publiserings-dryppene har gitt meg blod på tann, og etter at jeg nylig deltok på et skrivekurs i regi av Ida Jackson konkluderte jeg med at det nå er dags å få ut fingeren.
Jeg trodde den største utfordringa ved å dele det jeg skriver var nettopp det, å dele det jeg skriver. Etter å ha ruget på ideen om å bli skribent godt og lenge, har jeg nå konkludert med at det er ikke selve delinga som er vanskelig, det er å velge plattform.
Det å manøvrere sin egen lille skute i havet av informasjon som internettet er, kan få hvem som helst til å miste motet.
Noen av oss har vokst opp med sosiale medier. Andre har måttet lære dem å kjenne i godt voksen alder. Jeg er midt i mellom og kan skilte med en facebookfri barndom, men med en tilsvarende bratt læringskurve i 20-åra, da jeg lagde min første personlige konto uten en plan i verden om hva den skulle brukes til.
Nå, et tiår seinere, har jeg et meget ambivalent forhold til hele konseptet sosiale medier. En del av meg har lyst til å kaste all teknologi på båten og flytte til ei hytte på fjellet, langt unna det griske grepet til Mark Zuckerberg og Co. Den andre (seirende) delen av meg, har innsett at verden er slik den er, og det gagner ingen å melde seg ut av fellesskapet. Denne nettsida er mitt forsøk på å bidra kreativt og konstruktivt i vår virtuelle hverdag, på mine egne premisser. Du kan følge meg på Instagram, hvor jeg kommer til å dele sitater og korte utdrag fra tekster jeg skriver, et skamløst forsøk på å lokke folk hit. Men i all hovedsak er det her jeg kommer til å samle mitt forfatterskap.
Jeg vil skape en plass hvor jeg kan dele tanker, ideer, meninger og perspektiver uten å måtte forholde meg til strenge magasinredaktører eller begrensende faktorer som maks 280 tegn. Jeg har hatt en blogg før, den er et koselig sammensurium av egne tekster, sitater av folk som er smartere enn meg, og bilder av ting jeg liker, som kaffe, bokhyller og pene utsikter. Dette er ikke en sånn blogg.
I en verden av papegøyer og påfugler vil jeg være en spurv. En hardtarbeidende, tilsynelatende hverdagslig liten fugl, men en fugl med mye på hjertet. Som Anne Lamott så passende beskrev i sin bok Bird by Bird kommer jeg til å ta det ord for ord, tekst for tekst, innlegg for innlegg.
Velkommen skal du være.
Comments