I år starta jeg på erfaringsbasert veilederutdanning på NTNU. Som sykepleier har jeg ansvar for studenter i lange perioder av året, og det føltes naturlig å jobbe for å utvikle meg i rollen som veileder. Man kan stille spørsmål ved logikken bak å ta en utdanning parallelt med 100% jobb, to småunger i heimen og et verv i fagforeninga, men gjort er gjort. Jeg har aldri hatt ro i rumpa til å holde på med bare en ting av gangen uansett.
En stor del av veilederutdanninga handler om refleksjon rundt egen kunnskap og praksis. Vi er en gjeng med sykepleiere som møtes med jevne mellomrom og tenker høyt sammen. Ved siste samling snakka vi om relasjoner og veilederstil. Hvem er vi i møte med studentene? Hva slags veileder er jeg? Det er umulig å ta del i sånne refleksjoner uten å gå i seg sjøl og stille det litt ubehagelige store spørsmålet; Hvem er nå jeg da, sånn egentlig?
Så her sitter jeg, marinert i egen tankevirksomhet, og funderer over hvilke karaktertrekk jeg verdsetter hos meg selv, og andre. På dette tidspunktet i livet er det mye ved min identitet som har falt på plass. Men hva er konstruktivt og hva er vane? Hva er urokkelig meg, og hva er områder under utvikling? Det føles passende nå på tampen av året å se tilbake og gjøre denne øvelsen i sjølransakelse. Både for å notere meg hva jeg har lært i løpet av 2022, men også for å se hva jeg starter det nye året med, og hva jeg vil bygge videre på i tida som kommer.
Et dypdykk i egen bevissthet, uansett tid på året, er en øvelse i balansekunst. Det utløser en uungåelig tidevannsbølge av tanker og minner, og det er lett å gruble seg ned i et hull det er vanskelig å komme seg opp av. Målet mitt idag er ikke å grave meg ned, men heller, som den aspirerende arkeologen jeg var som barn, å børste fram det som er verdt å bevare. Jeg merker allerede at, som min bror nylig diskuterte, er det vrient å fatte seg i korthet og holde seg innafor en rimelig tidsramme. Men la oss sette i gang:
Øverst på lista over sider av meg sjøl jeg tror kommer til å følge meg livet ut er holdninga at vi er alle folk. Jeg, studenten, kirurgen, renholdsarbeideren, administrerende direktør eller kjøkkenpersonalet. Vi er alle folk, og din tittel har for meg ingen betydning. Å bli behandla med folkeskikk er en folkerett.
Noe jeg etter beste evne prøver å leve opp til er å si det jeg mener, og mene det jeg sier, uansett forsamling. I 2022 har jeg ved flere anledninger sagt det jeg mener i offentligheten. Det har vært både en lærerik og skummel posisjon å stå i. Jeg vil ikke være en person som mener noe i en setting, men som ikke tørr å stå for det i en annen sammenheng. Og dette går litt over i neste punkt..
Hva er det motsatte av konfliktsky? Jeg leste et sted at konfrontasjoner frigjør og videreutvikler, dette tror jeg på. Uten noe ønske om å yppe til bråk, vil jeg være en person som tar tak i det ubehagelige, snakker om det og finner løsninger. For litt sida ble jeg anbefalt å velge mine kamper, et råd jeg med hell kunne tatt til meg av energibesparende hensyn. Men noen ganger kjenner jeg på at det ikke er et valg å ta en kamp eller ikke. Min mor kan testamentere til at Kine anno 1995 ofte sa "Det er urettferdig!" Noe jeg som 8-åring og nummer to av tre søsken sikkert hadde opplevelsen av hele tida, men Kine anno 2022 er ikke så annerledes. Hvis noe er urettferdig må jeg si det høyt.
Det leder meg til nest siste punkt på lista. Det går ikke an å snakke om konflikter i 2022 uten å nevne krigen i Ukraina. I sommer var jeg en av de som tok i mot pasienter fra krigen, både sivile og soldater. Det å få krigen så nært hjem gjorde noe med meg. Det er lett å bli metta på krig, krise og konflikt, så til de grader at vi unngår å prate om det. Men hvis det er en ting jeg har lært i året som har gått er det at vi kan aldri slutte å snakke om det som er vanskelig. Ikke store konflikter, ikke personlige kriser. Jeg håper at 2023 er året vi ser slutten på krigen i Ukraina. Uansett er kanskje mitt eneste nyttårsforsett å fortsette å snakke om de vanskelige tinga i verden. Noen står i det, da må vi tåle og snakke om det.
Sist, men ikke minst, i 2022 gikk jeg inn i mitt femte år som mamma. Er det en ting jeg er helt udiskutabelt sikker på så er det at den delen av meg som er mamma til mine to små bøllefrø, er den mest grunnleggende sida av min personlighet. Mammarollen er rettesnora i livet mitt. Er jeg i tvil, veit jeg at jeg kan se på verden gjennom perspektivet av å være mamma og velge det som er rett.
En persons karakter og personlighet er sammensatt. Hvert år slipes og knas vi til en tydeligere versjon av oss sjøl. De sidene av meg jeg har reflektert over her har jeg fått testa i år, men alle prøvelser har også sementert det som betyr noe for meg på en måte som føles bra og solid.
I 2022 begynte jeg en nå over 185 dager lang Duolingo streak for å lære meg ukrainsk, både av praktiske og solidariske årsaker. Jeg lærte at jeg tåler over middels mye motstand, men at jeg kan bli flinkere til å anerkjenne for meg sjøl hvor grensene mine går, fordi andre kommer til å tråkke på dem hvis jeg ikke sier ifra. Og jeg lærte at det på slutten av dagen er få ting i verden som er så viktig som små barn som bruker deg som lenestol når de kommer hjem fra barnehagan, eller som holder deg i handa på vei dit dere skal. I 2023 vil jeg jobbe for å være et empatisk og inkluderende menneske. En åpen og tilstedeværende person, men kanskje mest av alt vil jeg være, og forbli, et nysgjerrig vesen. Nå er det din tur:
Hva har du lært om deg sjøl i året som har vært, og hva håper du å lære i året som kommer?
P.S.
Har du lest helt hit håper jeg du tar utfordringa og gjerne deler med deg hva du kommer fram til, enten her eller på Instagram.
P.P.S.
Simen, jeg prøvde å sette en timer på 40 minutter da jeg skulle redigere dette innlegget, inspirert av deg. Det utgikk, for å si're sånn.
Comments