Nytt år, gammel visdom

31 desember 2021 klokka 23.58

Jeg sitter og ser forventningsfullt på himmelen. Rastløse sjeler har allerede fyrt av raketter i alle regnbuens farger over åsen foran meg. Jeg er trøtt. Dagen starta klokka 05.30. Første halvdel tilbrakt på hospitalet. Andre halvdel fylt med intensiv familiekos for å ta igjen det jeg gikk glipp av på formiddagen. Dattera mi sitter ved siden av meg i sofaen og peker hver gang nye fargekonstellasjoner brer seg utover synsvinkelen hennes. Som en tilskuer på en tenniskamp går det lille, lyse hodet fra side til side, mens det smeller og eksploderer på alle kanter.

Det har vært et langt år. Pandemien har herja i hva som føles som en evighet. Munnbind, avstand og hurtigtester har blitt en like vanlig del av hverdagen som klemmer og sosiale sammenkomster en gang var. Sittende her i sofaen, to minutter på nyttår, kjenner jeg at jeg er klar for å si takk og farvel til 2021.

Det var det året vi alle ble vaksinert. Et år fylt av zoom-møter med folk som ikke evner å sette den forbanna mic'en på mute. Et år med oppturer, landet ble åpna igjen, og nedturer, åpningsfesten endte nesten i lockdown. Året vi alle hadde håpa skulle bringe med seg en litt mer normal hverdag, men som i stedet skapte en ny normal med restriksjoner vi bare måtte lære å leve med. 2021, året da sykepleierne tok bladet fra munnen og virkelig delte med offentligheten hvordan det er å jobbe i det norske helsevesenet idag.

Dattera mi oppdager en rød, lysende kule på nattehimmelen og tror det er Mars som faller ned. Månen synes ikke fra vinduet hun kikker ut av og hun er litt redd for at “Fy-Verkerien" har ødelagt den og. Riktig så galt er det vel ikke, verden går nok ikke under i år heller.

01 januar 2022 kl. 00.03

Nytt år, nye muligheter. Hvis verden var ei bok er dette et nytt kapittel, bare blanke sider å skue, hva som helst kan skje og alt det der. Samtidig veit jeg at jeg kommer til å våkne i morra like tidlig som i går, fordi mine barn er skrudd sammen sånn, hvem visste at B + B = A? Jeg veit at sosiale medier kommer til å bombardere meg med reklame for hvordan jeg kan bli et nytt og bedre menneske, som står i stil til det nye og bedre året. Jeg veit hvordan jeg skal jobbe, fordi turnusen min er lagt fram til sommeren. Og jeg kommer til å late som, i år som i fjor, at det går helt fint å jobbe 100% rundturnus selv om jeg har to små barn og sover i gjennomsnitt 5 timer om natta (ikke sammenhengende).

Avisene kommer til å fortsette å klikk-baite folk til å reagere på triggende overskrifter, og tenke salg før fakta. Sykepleierne kommer til å fortsette å dele historier fra hverdager som er unødvendig tunge, fordi politikere kommer til å fortsette å skyve problemet foran seg og skylde på forrige regjering. Arven fra 2021 inneholder klimakrise, pandemi, fastlege- og sykepleiermangel og tidlige symptomer på slitasjen befolkninga kjenner på etter to år med sosial distansering. De som pakka sekken for turen vi skal på tok ikke hensyn til at vi allerede er slitne.

Når vi nå går inn i vårt tredje pandemi-år er det lett å starte demotivert. Derfor har jeg tenkt til å børste støv av et mantra jeg lærte i 2016, da jeg gikk Kilimanjaro;

Pole pole

[ På-le, på-le ]

Adj. Swahili

Betydning: Sakte

Når det butter i mot, sekken er tung og det er langt til camp, pole pole. Gå sakte. En fot foran den andre. Et skritt av gangen. Det er kanskje langt til toppen, men du klarer et skritt til. Du kan ikke fikse alle problemer, men du kan gjøre mange små, gode valg etter hverandre.

01 januar 2022 kl. 00.23

Kroppsspråket til dattera mi avslører at trøttheten begynner å overkomme spenninga av å få sitte oppe til langt på natt for å se himmelen eksplodere. Den generelle entusiasmen oppå åsen virker å dabbe av også, det blir lengre mellom smell og fargespill. "Mamma, er det nytt år nå?" Ja, svarer jeg, det er det. "Da blir jeg fire år!" sier hun og teller til fire på fem fingre. "Og Lillebror blir TO!" Hun holder stolt opp to små fingre og jeg innser, som jeg gjør med jevne mellomrom, at denne tida ikke kan gå sakte nok.

P.S.

Jeg er klar over at det er lovlig seint å si godt nyttår når vi i dag skriver 12. januar allerede. I mitt forsvar kan jeg ikke si annet enn at jeg følger mitt eget råd og skriver pole pole.