Husker du de kleine filmøyeblikka når barn spør "Mamma, hvordan blir babyer til?" Med pute foran ansiktet sitter man der og lider mens man ser et voksent menneske prøve å forklare reproduksjon i alderstilpassa former. Ofte lander de på svar som er hyperforenkla eller beint fram feil, som at babyer kommer med storken og du kommer til å forstå det når du blir eldre.
Litt samme opplevelsen har jeg med tanken om hvordan en mor blir til. En mor blir til når en kvinne føder et barn, vipps. Det er det hyperforenkla svaret. Men er det så enkelt?
Det var en tidlig tidlig november morgen. I en helt opp-ned-snudd verden lå jeg i ei sjukehusseng, i stedet for å stå ved siden av den. Sjukepleier-Kine var parkert ved døra, og under dyna lå en helt ny person. Jeg trodde det var jeg som lå der. Samme person som før, bare postpartum (etter fødsel). Lite visst jeg.
Denne morgenen var noe helt altoppslukende annerledes. Ved siden av meg lå et lite vesen jeg hadde venta på i over ni måneder. Hun var på størrelse med en melkekartong. Jeg kunne se håret hennes flytte på seg. Små pulserende bevegelser under fontanellen, i takt med hennes bittelille sirkulasjonssystem. Et tynt, og etter min mening helt utilstrekkelig, hudlag sto mellom hennes hjerne, hennes hele eksistens og resten av omverdenen. Hun brakte med seg en ny utenomjordisk lukt, som ikke kan beskrives med andre ord enn vanedannende. Og hun forårsaka en endring i min identitet som jeg per 6. november 2018, ikke hadde språk for.
Nå, tre graviditeter og to barn seinere, har jeg lært meg at overgangen jeg har vært igjennom har et navn; matrescence.
"Det skjer noe den tredje dagen. Jeg så det hele tida da jeg jobba på Føden." Mamma forteller meg om barseltårer. Hvordan de, på lik linje med morsmelka, kan komme kastende på deg kort tid etter fødsel. "Det er ikke noe galt med deg, det er bare endringer i hormoner som gjør at man reagerer på ting annerledes enn man pleier."
Annerledes enn man pleier? Når har jeg noen gang i livet trengt å reagere på en situasjon som det her? Jeg kom nettopp hjem fra sjukehuset med hjertet på utsida. Jeg fikk brått og plutselig ansvaret for et hjelpesløst lite menneske. Jeg lekker blod, melk og tårer og jeg lever nå med viten om hvordan det føles å få underlivet strekt til bristepunktet, helt bokstavelig talt (de sydde sju sting).
Mamma har alltid sagt at livet er en serie overgangsfaser. Det å gå fra kvinne, til kvinne og mor, er den største overgangen jeg noen gang har opplevd og jeg hadde ikke kunnskapen til verken å forstå eller forklare den.
Matrescence er et begrep fra 70-tallet, er du en millennial som meg trenger du kanskje en påminnelse om at det ikke er tredve år siden, men femti år siden. Allikevel lærer jeg om dette først nå, fem år etter min første fødsel og starten på min egen matrescence. Utallige møter på fastlegekontor og helsestasjoner, samtaler med jordmødre, barnepleiere, barneleger, ammehjelpere og andre mødre. Ikke en eneste gang hørte jeg noen bruke ordet, eller forklare opplevelsene mine med begrepet matrescence. Bare mens jeg skriver det her blir ordets mystikk understreka med rødt i teksten min, Macen har ikke matrescence i ordlista.
I møter med de som skulle ivareta meg og mine barn har vi selvsagt snakka om matrescence, selv om ordet ikke ble brukt. Men det overhengende fokuset både under svangerskapene og i barseltida var at "alt er normalt." Det som er vondt er normalt. Det som er rart er normalt. Det som er ekkelt er normalt. Alt er så jævlig normalt. Som nybakt mamma var budskapet jeg mottok at det jeg opplevde ikke var noe å sutre for, fordi svangerskap er ingen sjukdom, fødsel er det mest naturlige i verden og "husk å nyte denne tida mens ungene dine er små".
Da jeg var dypt inne i barseltåka med barn nummer to husker jeg godt en telefonsamtale jeg hadde med mamma. Jeg hadde gått ukesvis uten mer enn et par timer sammenhengende søvn av gangen og jeg sa "Mamma, jeg er så trøtt at jeg har vondt i arma." Jeg kunne ikke forklare hvorfor det var tilfelle, men mamma bare lo høyt i telefonen og sa "Jeg veit akkurat hva du mener Kine!"
I boka Matrescence, som ble utgitt i år, beskriver Lucy Jones hvordan det å frata mennesker muligheten for søvn ansees som en torturmetode. Innsatte i amerikanske fengsler for eksempel skal i følge lov sikres minimum fire sammenhengende timer søvn per døgn. Som alle mødre vet er det mer enn man får når man skal ivareta en nyfødt baby. Spesielt hvis man har flere barn, og spesielt hvis utvida familie bor langt unna.
Hvorfor snakkes det ikke mer åpent om hvor ekstremt det er for et menneske å gro og ivareta et annet? Det oppleves ikke normalt, det er alt annet enn hverdagslig og mange aspekter av det er ikke mulig å nyte.
Da sønnen min ble født fikk jeg tilbud om å delta på kurs på helsestasjonen for å lære mer om barns tilknytning. I dag er sønnen min snart tre år og jeg sitter og lurer på hvorfor ingen arrangerte kurs om kvinnens overgang til å bli mor?
Hvilke krefter har vært i sving i samfunnet vårt for å så totalbegrave matrescence som opplevelse og kilde til utvikling?
Det har tatt meg årevis å komme til forståelsen av at alle budskap jeg har mottatt, være det seg direkte eller reklame, om å komme tilbake til kroppen min før fødsel, ta tilbake kjærlighetsforhold og sexliv, komme meg tilbake på jobb, alt er irrelevant. Det er ingen vei tilbake.
Overgangen en kvinne gjennomgår etter å ha blitt mor forårsaker endringer på alle plan i livet, fysiologisk, psykologisk, sosiologisk, kulturelt og spirituelt. Vi skal ikke tilbake. Vi skal gjennom. Vi skal videre.
På veien til en ny normal vil aldri ting bli som det en gang var. Det tapet er en sorg for individet, men som alle andre faser av livet gir matrescence mødre noe nytt. Jeg snakker ikke da om barnet, det er en selvfølge. Jeg snakker om den personlige utviklinga som skjer for mor. Hvordan man lærer å kommunisere med et vesen som ikke har språk. Hvordan man utvikler sin empati, instinkter og tålmodighet. For ikke å snakke om hvordan ens verdier og prioriteringer endrer seg. Opplevelsen man ofte sitter igjen med som mamma er at det ikke er balanse mellom hva samfunnet ber deg om og hva du selv mener er viktig.
Case inn point, det har nylig vært flere medieoppslag om sjukepleiere som ikke får ammefri i henhold til lovverket. Vi lever i en verden hvor politikere ber kvinner få flere barn, men hvor det ikke tilrettelegges for at de samme kvinnene skal kunne ivareta disse barna. I denne delen av diskusjonen må vi også huske på at Norden er langt foran de fleste andre steder i verden når det kommer til permisjonsrettigheter, men allikevel opplever mødre store utfordringer med å kombinere jobb og familieliv også her.
Lucy Jones snakker om dissonansen mellom hva man som mor opplever som enormt viktig, og vår kulturs oppfatning av at morskap er mindre verdifullt arbeid. Jeg kjenner meg ikke igjen i kulturen som fronter at suksess på jobb er av mer verdi enn å være den som leier små mennesker gjennom livet. De som skal bli framtidas arbeidskraft.
Mødre sitter ikke hjemme og venter på Kongens Fortjenestemedalje, selv om det hadde vært fullstendig på sin plass noen ganger (all hail the single mom!) Nei, mødre forventer kun aksept for at å bære fram og ha omsorg for barn er et viktig bidrag til samfunnet.
Alexandra Sacks og Claire Howorth har skrevet om det de kaller The Godess Myth. Kort fortalt beskriver de illusjonen av hva den perfekte mor er, og hvordan så godt som alle mødre mislykkes i sine forsøk på å leve opp til den "standarden". Ikke bare er det forskrudde forventninger til mødre fra samfunnet, men sosiale medier utsetter mødre for ytterligere press og påvirkning, og kan forsterke opplevelser av skam og mislykkethet som spesielt i barseltida kan skape grobunn for depresjon.
"Du skal bære fram disse barna uten å klage. Du skal gjennomgå svangerskap og fødsel uten at det skal synes på kroppen. Og ikke snakk om fødselen din, det er vulgært. Kom deg fort tilbake på jobb igjen, karrieren din er viktig, men husk å være tilstede for barna dine. Gi dem næringsrik mat lagd fra bunnen av, men kan du også delta på dette møtet i ettermiddag? Ikke la barna dine sitte foran en skjerm hele tida, det er skadelig, men er det ikke litt rotete hos deg? Se på denne fembarns mammaen som bor i et prikkfritt hus. Den moderne kvinne kan ha alt, både familie og karriere. Mødre er superhelter".
Jeg vil være en av stemmene som forteller mødre der ute at dette presset er skadelig. Grunnen til at menn opp igjennom historien har kunnet hatt både karrierer og barn er fordi de hadde en kvinne som tok seg av alt i hjemmet. Å si til mødre at de kan gjøre begge deler er å be dem dele seg i to, hvis vi ikke sørger for at de har nok hjelp rundt seg. Mødre er ikke superhelter. De er til tider utslitte mennesker uten nok nettverk som setter hele livet på vent for å gjøre det som er best for flokken sin.
Alle har hørt utsagnet "It takes av village." Vi må anerkjenne at i vår del av verden er landsbyen ofte ikke-eksisterende. Det gjør mødre isolerte, ensomme og utsatt. Det er ikke egentlig noen grunn til at begrepet postpartum skal assosieres med depresjon. Det å ha gjennomgått fødsel og være i barsel er ikke aleine årsaken til den negative statistikken av fødselsdepresjoner blant kvinner i denne livsfasen. Derimot kan det være det å bli sendt hjem tidlige fra sjukehuset midt i en hormonstorm. Det er ammeutfordringer, lave jernlager og sterke smerter. Det er mangelen på systemer som ivaretar mor, ikke bare barnet. Det er vår globaliserte verden som har spredd familier og strukket landsbyer utover større avstander. Det er holdninger om at det å bære fram og ha omsorgen for barn ikke er verdifullt arbeid , men heller en selvfølge fordi kvinnekroppen er skapt for det. Det er mangel på kunnskap om matrescence.
Jeg er takknemlig for å leve i en del av verden hvor jeg har fri tilgang til bøker og internett så jeg har oppdaga mennesker som de kvinnene jeg har referert til i denne teksten. De jobber aktivt for å spre kunnskap om overgangsfasen i mødres liv. Hadde det ikke vært for at jeg kan lese om forskning på området og om andres erfaringer med matrescence hadde jeg trodd jeg var klin hakke sprø. Det, og alle de ærlige samtalene jeg har hatt med andre mødre om det vi opplever. Det finnes så mye rå kraft, overstadig glede og pur kjærlighet i mødre.
Hvis du er mor, biologisk, adoptiv, singel, medmor uansett hvilken variant du kjenner deg igjen i, hvordan har din overgang vært?
Kjente du til ordet matrescence før du ble mamma, eller har du, som meg, oppdaga det i etterkant? Hva skulle du ønske du hadde visst tidligere? Hva ville du fortalt deg sjøl hvis du kunne gå tilbake i tid og snakke med den personen du var før du fikk barn?
Alexandra Sacks oppfordrer til at mødre skal bli mer åpne om sine opplevelser av matrescence. Dette er starten på mitt bidrag til denne samtalen. Vi har det bedre, når vi forstår bedre.
Dersom matrescence er nytt for deg anbefaler jeg Lucy Jones sin bok Matrescence - On the metamorphosis of pregnancy, childbirth and motherhood og nettsida til Aurélie Athan Matrescence.com
Det finnes også massevis av inspirerende innhold på Instagram som er verdt å sjekke ut, for å nevne noen:
Dette blir ikke siste gangen jeg snakker om morskap, håper du blir med i samtalen videre.
P.S. Alle bilder er lagd med Midjourney.
Comments