Hvorfor det?

Dattera mi (tre år) ga meg nylig en leksjon i livsmestring.

Barn er nysgjerrige vesener av natur. De skal lære og oppdage alt i livet, og av den grunn stiller de spørsmål. Det sies at en fireåring gjennomsnittlig stiller 400 spørsmål om dagen. Nå er ikke poden min fire enda, men hun har nylig lært seg en vesentlig lifehack. Hun stiller spørsmålet: “Hvorfor det?”

Mange foreldre kjenner nok at det rykker litt i nervebanene når barnet spør hvorfor det? for trehundreogsøttifjerde gang. Det er ikke lett å la stresset hverdagen bringer med seg seile forbi, mens vi med endeløs tålmodighet svarer på alt de små lurer på. Samtidig kan vi som foreldre, og folk generelt, lære noe veldig viktig av å observere barna våre undre seg over ting. Åpne spørsmål gir interessante svar, og nysgjerrige mennesker forstår ting bedre.

Denne undrende innstillinga til livet som barn har, til alle småting, til store ting de ikke begriper, og til ting de ikke visste var ting en gang, er noe helt magisk. “Hvorfor lager humler akkurat den lyden?” “Hvorfor kunne jeg spise is i går, men ikke i dag?” “Hvorfor bor delfiner under vann?” Ofte er ikke svaret det viktigste. Refleksjonene spørsmålet setter i gang derimot kan være av stor betydning.

Barn opplever verden, etterspør informasjon, prosesserer informasjonen, rekalibrerer og går videre. Som voksen skal jeg innrømme at jeg ofte opplever noe, reagerer og stopper der. Jeg oppsøker ikke informasjon, og jeg går definitivt ikke videre på ei god og lang stund. Uten undring stagnerer vi.

Hva om vi undret oss over ting litt oftere?

Jeg mener ikke at vi alle skal sette av tid til å stirre ut i nattehimmelen hver kveld og fundere over vår eksistens, men heller skape rom for undring i hverdagen. Se på ting med et barns øyne. “Hvorfor går jeg alltid denne ruta når jeg lufter hunden?” “Hvorfor minner denne lukta meg om Roma?” “Hvorfor er det lettere å snakke om vanskelig ting når man holder i en kaffekopp?”

Undring er barns domene, men vi har alle vært barn. Som voksne må vi kanskje jobbe litt mer for å beholde interessen for og evnen til å undre oss over ting. Men la oss ikke glemme den deilige følelsen av å forstå noe for første gang, eller se ting fra et nytt ståsted.

Barns intuitive hang til undring gir dem automatisk kunnskap, innsikt og påfyll. Dette bør ikke være noe vi vokser av oss. Tvert imot er det en ferdighet vi burde finpusse og bruke aktivt gjennom livet.

Dataforsker og marineoffiser, Grace Hopper, sa en gang at den mest skremmende setningen i språket vårt er “vi har alltid gjort det sånn.” Hvis vi slutter å undre oss og bare aksepterer ting som de er kan vi like gjerne kaste inn håndkleet med en gang. Hvorfor er vi her, om ikke for å gjøre vårt hjørne av verden bedre for de som kommer etter oss? Og hvordan skal vi klare det, om vi ikke er genuint opptatt av å lære og forstå oss selv og omverdenen?

Hvis vi voksne undrer oss mer over situasjonene vi befinner oss i, og stiller flere åpne spørsmål til folkene vi omgås, vil ikke bare mye bli annerledes, vi gir oss selv en utømmelig kilde til begeistring og inspirasjon.

For å illustrere; etter noen dagers irritasjon over rot i gangen spurte jeg dattera mi hvorfor baderingen hennes lå midt på gulvet med badminton-racketene festa til. Svaret var selvsagt at det er årer og at det snart er tid for avgang med MS Berglund. Kast loss!