Hva kan vi gjøre?

Kan du huske en tid der du våkna om morgenen, lagde deg kaffe og satte deg for å lese nyhetene uten å se ordene katastrofe, krise eller krig? Ikke jeg heller..

Jeg er heldig. Jeg ble født i Norge, vant lotteriet allerede der. Mine foreldre og jeg kom til verden etter verdenskrigene. Vi lever i et land med gratis helsevesen og skolegang. Utdannelse har vært like tilgjengelig for meg som for min bror. Ingen prøvde å gifte meg bort. Ingen tradisjoner eller sosiale normer involverte inngripen i min kropp. Jeg har hatt tilgang til både prevensjon og abort, skulle jeg trenge det, og jeg har ikke trengt tilgang til bomberom eller annen fysisk beskyttelse.

Jeg har vokst opp skjerma. Mitt forhold til Nyhetene og verdens problemer har som regel blitt presentert for meg i små overkommelige porsjoner, justert etter min alder. Som da jeg på barneskolen deltok i allsang med tekster som "la det bli fri flyt av hjelp til Sarajevo.." uten å bli vist bilder av brennende bygninger og barn som løp i dekning.

Til og med i voksen alder har jeg hatt luksusen av å kunne lukke øra for dårlige nyheter, fordi det nesten alltid var langt nok unna til at det

ikke satte preg på hverdagen min. To ganger i mitt liv har jeg kjent på privat sorg og frykt som følge av nyhetene [22.07.2011] og [13.10.2021]. Denne, for meg, sjeldne opplevelsen er det overveldende mange mennesker som går og kjenner på i det daglige. Andre mennesker lever de nyhetene jeg velger å ikke lese. Faktisk, i følge FNs nye klimarapport er cirka halvparten av jordas befolkning i reell fare, og uten den luksusen jeg sitter med her på toppen av kloden.

De seinere åra har jeg tenkt at jeg i det minste må holde meg oppdatert, ta innover meg nyhetene. Dels for å forstå, dels for å bli oppmerksom på hva jeg kan bidra med for å gjøre verden ørlite grann bedre. Problemet med denne innstillinga er at jeg nå snart har nådd min grense for inntak av dårlige nyheter. Det er ikke plass til mer. Hverdagen er så saturert av ord som krise, katastrofe og krig, at de snart ikke bærer mening lenger. Legg til at jeg jobber i helsevesenet som har vært i kontinuerlig beredskap siden pandemiens begynnelsen i 2020, og vi begynner å se et mønster.

Beredskap defineres som "det å være forberedt til innsats for å møte uventede kritiske situasjoner". Det finnes selvsagt mange forskjellige former for beredskap, men essensen av ordet er beskrivende for hvordan mange av oss har eksistert den siste tida. Pandemien har vært som en streng Speider-leder som hver dag har samla oss på ledd og ropt "vær beredt", hvorpå vi pliktoppfyllende, om enn noe uinspirert, har svart tilbake "alltid beredt!"

Selv om dette mottoet er en god ledestjerne i vår tids globale utfordringer,

er det dessverre begrensa hvor lenge man kan vasse i uforutsigbarhet, uten at det tærer på en. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg innbiller meg ikke å være aleine, når jeg sier at jeg kjenner på en viss utmattelse. Krise-metthet. Katastrofe-fatigue. Krigs-apati.

Overskriftene i nyhetsbildet overdøver hverandre for å nå fram, for å nå igjennom. Den mentale støyen man opplever av å åpne ei nettavis eller en nyhetsapp i dag er intens. Vi som ikke trenger å søke tilflukt i bomberom som en del av hverdagen, tar derfor lett på oss skylappene og fester blikket på mindre tyngende ting. Alternativt suges vi inn i dommedagsscrolling, hvor vi ukritisk tar inn hele verdens input av dårlige nyheter, gjennom sosiale medier. Begge deler gjør oss mer eller mindre handlingslammet.

Da vi begynte å skrive år 2022 hadde jeg et lite håp om et helt ordinært og kjedelig år. Et år uten stor hendelser. Naturlig nok ville også dette året inneholde nyheter, men jeg var ikke mentalt forberedt på krig mellom Russland og Ukraina, trussel om atomvåpen og en klimarapport med handlingsrom på størrelse med en ert, før vi i det hele tatt nådde påske.

Så da jeg satte meg ved tastaturet idag, som er min go-to-respons, måtte jeg aktivt jobbe for ikke bare å dokumentere mitt eget mentale sammenbrudd, men faktisk produsere noe konstruktivt. Noe som ikke bidrar til den endeløse strømmen av negativitet jeg selv reagerer på. For det er når vi kaster inn håndkle, når vi gir opp, når vi slutter å se mening i ting, at vi virkelig er i faresonen. Så med det i bakhodet begynte jeg å tenke på hva man kan gjøre. Hva kan jeg gjøre?

Min indre aktivist har lyst til å hoppe på første transportmulighet til Øst-Europa for å hjelpe flyktningene som nå strømmer ut av Ukraina. Dette er selvsagt urealistisk siden jeg har to barn som trenger meg. Videre er det lite bærekraftig for enkeltindivider å hjelpe på den måten. Det finnes organisasjoner for det, men tanken trigget noe i meg som jeg kan huske å ha lest om. I sin bok "A paradise built in hell" beskriver Rebecca Solnit hvordan kriser og katastrofer opp igjennom tidene har vist menneskehetens altruistiske og ressursterke sider. Vi ser det i virale bilder og videoer fra Ukraina nå, hvor mennesker forsøker å stoppe tanks med bare hendene, og en mann ble sett bære vekk ei landmine for å rydde veien for det Ukrainske militæret. Vi kan ikke alle gjøre sånt, men vi kan gjøre noe.

Det er opp til hver enkelt verdensborger å vite hva man selv kan bidra med, men hvis du er som meg så kanskje du setter pris på ei liste med forslag til mikro-handlinger. Små aktiviteter som ikke krever kontakt med tanks og landminer, men som kan bidra med noe godt for både deg selv og verden.

En anbefaling før du leser videre: er du i en livssituasjon hvor du trenger å sette deg selv først, gjør det og kom tilbake seinere. Ta på egen oksygenmaske før du hjelper andre og alt det der. Det er ingen som er tjent med at de som kan hjelpe slites ut. Denne lista går ikke ut på dato, og det finnes plenty av problemer å forbarme seg over når man har overskudd til det. Skulle du, som jeg, kjenne på maktesløshet i møte med nyhetene, og alle krisene vi burde ha rydda opp i, håper jeg denne lista kan hjelpe deg. "Du kan ikke fikse alle problemer, men du kan gjøre mange små, gode valg etter hverandre".

• Doner penger. Ikke alle har penger til overs på slutten av måneden, men har du det, velg deg en organisasjon og doner noen kroner som kan hjelpe andre. Vanskelig å velge? Ser den! Begynn med formålet du ønsker å støtte, og velg så en transparent organisasjon som er åpen om hvor pengene brukes og hvor stor andel av pengene som når fram. Forslag: Leger uten Grenser. Fremtiden i våre hender. Flyktningehjelpen. World Wildlife Fund. Røde Kors. Unicef.

• Doner tid. Tida vår er like dyrebar som penger. Meld deg inn i en organisasjon som har lokallag der du bor. Da vil du kunne få oppdateringer på når det skjer ting i nærheten av deg. Alle bor ikke i hovedstaden, men to år med hjemmekontor har lært oss at alt skjer ikke på hovedkontoret uansett. Sett deg på ei mailingliste og hold deg oppdatert, så vil sjansen for å bidra by seg.

• Begrens dommedagsscrolling ved å sette tidsbegrensning på nyhetsapper og sosiale medier. Prøv det ei stund og se hva som skjer. Lider du av FOMO? Ja, da må du kanskje gå i deg selv og veie belastninga av konstant input, mot muligheten for at du ikke blir den første som svarer på en gruppemelding på Snap.

• Vær kresen med kildene dine. Velg deg en eller to nyhetskanaler og hold deg til det. Du er ikke nødt til å lese VG, Dagbladet, Aftenposten, Lokalavisa, nyhetene på NRK, The Gurdian, The Times og Le Monde. Velg og velg vekk, men vær kildekritisk.

• Tenk grønt. Her vil nok mange si seg uenig med meg om at dette er en mikro-handling, men hør meg ferdig. Det er ikke du personlig som skal stå til ansvar for hele verdens karbon-utslipp. Ei heller er det en persons valg som kommer til å bikke lasset over på en mer bærekraftig fremtid for hele planeten. Men hvis vi alle tenker grønt når vi tar små valg i hverdagen, vil den totale belastninga på miljøet bli mindre, uansett om du ser det eller ikke. Tenk mikro! Skal du velge deg middag? Gå for noe vegetarisk idag. Trenger du ny jakke? Kjøp brukt. Skal du i bursdag? Gi bort en opplevelse. De små grønne valgene vi alle gjør bidrar mer enn du tror.

• Vi kan ikke eksistere som mennesker i verden ute å ta stilling til vanskelig ting, men vi kan heller ikke gi av tomme beger. Vær oppmerksom på de små lommene i hverdagen hvor du kan gi deg selv påfyll. Gå den turen. Ta den powernappen. Ring mamma. Skru av telefonen. Les bok før du legger deg. Følg en kilde til positive nyheter (visste du for eksempel at verden i år har forplikta seg til en global og rettslig bindende plastavtale, et vendepunkt i kampen mot plastforurensning!) Fyll begeret ditt, så har du mer å gi.
  

Takk for at du stakk innom og leste i dag. Hvis du har gode forslag til mikro-handlinger for en bedre verden, del gjerne i kommentarfeltet, eller ta kontakt med meg her.