Jeg er et engasjert menneske. Noen ganger deler jeg mine meninger offentlig, og er da selvsagt forberedt på at jeg kan møte mennesker av en annen oppfatning enn meg selv. Det var ved en slik anledning at jeg ble utsatt for et helt makeløst eksempel på mansplaining.
Mansplaining innebærer, som mange av oss kjenner til, at en mann antar at en kvinne ikke vet det han vet, og som på en nedlatende måte forklarer det for henne. De fleste kvinner har opplevd dette, og Rebecca Solnit skrev bokstavelig talt boka om det i 2008. Denne boka,”Men explain things to me”, ligger på nattbordet mitt, allikevel ble jeg overrasket da en mann gjorde nettopp dette mot meg. Overrasket fordi jeg i det daglige er bortskjemt med å omgås gode, reflekterte og sosialt intelligente menn. Dessverre finnes det også menn som styres av behovet for å hevde seg over de som, i deres mening, ikke forstår hvordan verden egentlig fungerer. En sånn en kontaktet meg. La meg fortelle deg hvordan det gikk.
Det tikka inn en melding i innboksen min med tre spørsmål rettet som kritikk til noe jeg hadde skrevet og delt på sosiale medier. Spørsmålene kom med kildehenvisninger og det hele for å understreke avsenders poeng. Det undret meg at vedkommende ikke kommenterte innlegget mitt åpent for å skape den debatten han mente var på sin plass. Uansett svarte jeg på spørsmålene, stilte noen spørsmål selv og sendte svar tilbake, rimelig overbevist om at det ikke kom til å falle i god jord.
Riktignok, dagen etter mottok jeg et omfattende svar med videre kritikk av alt jeg hadde sagt. Meldingen inkluderte en sju-punkts liste over hvorfor vedkommende var provosert. Lite godt kan komme ut av å spille tastatur-pingpong med noen på denne måten, tenkte jeg, og benyttet meg av retten til å avslutte samtalen.
Da støvet hadde lagt seg, tok jeg fram meldingene igjen og leste de litt nøyere for å forstå hvorfor min umiddelbare respons var å stoppe vedkommende fra å kontakte meg. Da ble jeg klar over dette; Språkbruken i meldingene eskalerte kjapt fra å diskutere en spesifikk sak til heller å omhandle kvinner og menn.
“For å sette det på spissen er det fristende å påpeke at .. alle var menn.” “..halvsannheter som skaper uberettiget sinne blant mange kvinner.”
Det sist beit jeg meg merke i. Hvordan kan en mann snakke om kvinners sinne som uberettiget? Og hvorfor blir kvinner som fronter en sak de brenner for kalt sinte i det hele tatt, når en mann i samme situasjon sannsynligvis ville blitt kalt engasjert? Ved å skifte fokuset vekk fra sakens kjerne og over på kjønn mistet vi ikke bare retning i diskusjonen, men jeg (kvinnen) ble redusert til kun å få ha en mening om det mannen mente jeg forstod. For å illustrere ble det poengtert for meg at vedkommende ..
“..vet tilfeldigvis en god del .. fordi det var en case studie på BI”.
Jeg har ikke hatt samme case studie. Jeg har derimot jobbet med saken hele mitt yrkesaktive liv. Det er både underholdene og frustrerende at en person så lett kan sidestille disse to tingene, som om de var like mye verdt. Eller mener han virkelig at en liten skoleoppgave kan gi han mer kompetanse enn 10 års arbeidserfaring? Ikke vet jeg, men kompetansen og erfaringen jeg har bygd opp gjennom min karriere var tydeligvis ikke relevant for han. I stede valgte han å degradere synspunktene mine ved å tillegge meg følelser som fortvilet, opprørt og sint.
Jeg opplever alle disse følelsene, det tror jeg menn også gjør. Det er dog ikke til noe mer hinder for meg når jeg uttaler meg om noe jeg er engasjert i, enn det måtte være for menn som gjør det samme.
Menn, som alltid har hatt stemmerett og rett til å ytre sine meninger, går ikke nødvendigvis rundt å tenker på denne rettigheten. Som kvinne vet jeg at jeg er etterkommer av mennesker som systematisk har blitt holdt nede, og som ble tvangsforet da de sultestreiket for sine rettigheter for bare 100 år siden. Hvorfor trekke fram dette kapittelet av historiebøkene tenker du kanskje? La meg gi deg to enkle grunner. For det første, enkelte land innførte stemmerett for kvinner først i 2005 (Kuwait) og 2013 (Saudi-Arabia). Altså kvalifiserer ikke dette som historie enda, det har skjedd nylig. For det andre, fordi retten til å bruke stemmen sin også kan forstås helt bokstavelig.
Kvinner har like mye rett til å ytre sine meninger som det menn har, og til å bli tatt seriøst når de gjør det. Vi er likestilte mennesker, selv om vi ikke har like meninger.
Ved å minimere verdien av det kvinnelige perspektivet skaper man en verden der kvinner vil fortsette å være i fare for vold, overgrep og trakassering, skriver Solnit i sin bok. Vi kan i Norge i dag, uten noen stor kraftanstrengelse, ignorere de gangene enkelte menn prøver å minimere kvinners stemme, nettopp fordi vi har kommet langt i likestillingskampen. Nedlatende holdninger mot kvinner er ofte så pakket inn at det er lett å overse det. Du merker at noe skurrer, men du klarer ikke helt sette fingeren på hva. Eller kanskje du leste nyhetene og ser hvor mye verre det er andre steder i verden, så du tenker vi ikke har rett til å klage her oppe i nord. Sammenligner man med utviklingen i abortlovverket i USA kan det føles smålig å bli provosert av at noen ikke gidder å høre på hva du sier. Når jenter andre steder i verden går glipp av skolegang fordi de ikke har tilgang på bind og tamponger, kan det kjennes feil å reagere på at en tilfeldig mann kaller deg sinna når du viser engasjement.
Ulempen ved dette er at alle disse små tingene er et uttrykk for noe større og mer alvorlig. Nemlig en dyptsittende holdning om at en kvinnes stemme og verdensopplevelse ikke er av samme betydning som en manns.
Som sagt ble jeg overrasket da jeg leste meldingene jeg mottok, fordi jeg i det store og hele opplever at mennene jeg møter og omgås med ikke har slike holdninger. Jeg kunne ha oversett ordbruken, tolket ting i beste mening og latt det fare, men det er nettopp sånn det fortsetter. Skal vi oppnå likestilling her i landet, og i verden, må disse holdningene lukes bort.
Vedkommende som dumpet sitt tvilsomme tankegods i innboksen min hadde meninger om så mangt. For eksempel måtte det være greit å svare på det folk legger ut offentlig. Dette er jeg ikke uenig i. Det jeg stiller meg spørrende til er hvorfor svaret ikke gjøres like offentlig som innlegget? Det er jo også en avslørende utvikling at mens jeg skrev det her, valgte vedkommende i dette tilfellet å benytte seg av Facebook sin angre-funksjon og fjerne meldingene han sendte. Hvorfor kan jeg jo bare spekulere i, men jeg har valgt å la mine meldinger stå, jeg står for det jeg sier både offentlig og privat.
“Personlig kunne jeg aldri skrevet et slikt innlegg på Facebook” sa han. Det er en interessant påstand. For hva er verst? Dele sine meninger åpent og ærlig med venner og bekjente og stå for det. Eller sende aggressive meldinger til privatpersoner i full affekt etter å ha blitt provosert av noe man har lest på internett?
Jeg skrev et offentlig innlegg om en sak som engasjerer meg. Andre er i sin fulle rett til å være uenig med det jeg sier. En del av det jeg, akk så belærende, fikk framlagt for meg var relevante argumenter. Hadde de blitt levert uten nedsettende kommentarer kunne vi hatt en produktiv diskusjon om en sak som engasjerte begge. Dessverre valgte denne avsenderen å vike fra all debatt-etikette og, bevisst eller underbevisst, sette kvinner og menn opp mot hverandre framfor å holde seg til saken. Det er 2022 folkens. Vi er bedre enn det her!
Forøvrig, å starte en melding med “Hei, håper du har det bra..” maskerer ikke en påfølgende tirade med kvinnefiendtlig undertone. Jeg mottar sånt på samme måte som jeg drikker kaffe, uten sukker takk.
P.S. Det jeg deler her kan ikke sammenlignes med hva mange personer i det offentlige rom blir utsatt for av netthets. Støtt opp om en variert og inkluderende samfunnsdebatt ved å snakke om netthets og folkeskikk på nett.
Comments