Publisert i tidsskriftet Sykepleien 27.12.21
Det er en uskreven regel at man som nyutdanna, nyansatt er nederst på rangstigen, og øverst på lista, over kandidater for aftenvakt julaften. Jeg var derfor mentalt forberedt da jeg fikk turnusen. På papiret ser det ut som ei vanlig uke på jobb. I virkeligheten er de små D’ene og A’ene symboler på hvilke juletradisjoner du kommer til å gå glipp av. Jeg kalkulerte kjapt at jeg dette året måtte klare meg uten Hovmesteren, men at jeg rakk Tre nøtter til Askepott og deler av Reisen til julestjernen.
Den 24. desember spiste jeg frokost med familien min på Facetime. Hjemlengselen banka på døra da jeg så alle rundt bordet seksti mil fra der jeg var. Derfor kjentes det trygt og kle seg i hvitt den ettermiddagen, og være en del av et annet fellesskap.
Det er spesiell stemning på hospitalet på julaften. Det heseblesende tempoet vi ofte jobber i skrus ned noen hakk. Alle pasienter som kan utskrives eller dra på perm, gjør det. Ingenting planlegges av undersøkelser eller operasjoner med mindre man må. Vi har litt mer tid, og litt mindre å gjøre. Avdelinga pyntes med tradisjonsrik julepynt, les girlander fra før Høyblokka ble revet. P7 Jul spiller på medisinrommet. Kjøkkenet mottar en tilsynelatende ubegrensa mengde pepperkaker, mokkabønner og kremtopper. En PC dedikeres til YouTube-videoen «Relaxing fireplace», og alle kitler pyntes med julepins.
De som er på jobb denne kvelden kan grovt sett deles i to. De som hater livet fordi de går glipp av den perfekte svoren og sin årlige akevitt, og de som omfavner annerledes-jula og tar meg seg julestemninga på jobb. Jeg etterstreber å være i den siste gruppa, det er enklere siden jeg ikke liker akevitt.
Akkurat denne julekvelden, samtidig som familien min pleier å sette seg til bords for å spise ribbe, tok jeg ei klokke på rom 5130. Rapporten var at denne pasienten var i god allmenntilstand, med antibiotika i rute, stabile vitale parameter og tørr bandasje. Inne på rommet møtte jeg ei tynn, eldre dame, med grått hår. Hun satt oppreist i senga, så anstendig man kan bli i ei nattskjorte to nummer for stor, med hendene folda over et blått helseteppe. La oss kalle henne Astrid.
Astrid så på meg og innså at vi ikke hadde møttes før. Skuffelse skygga over ansiktet hennes og jeg forta meg å si navnet mitt. Det virka som hun vegra seg for å spørre, men til slutt kom det fram at hun trengte hjelp med å åpne julegavene sine. Hun fortalte at hun hadde glemt brillene hjemme og uten dem var hun hjelpesløs. Dette var ikke sant, hun hadde ikke glemt noen ting. Astrid ble innlagt som øyeblikkelig hjelp noen dager før, septisk og i svært dårlig form. Briller og bagasje prioriteres ikke da.
Nattbordet hennes var fullt av pakker og kort. Jeg rydda plass på et hjørne for utstyret jeg trengte til å koble opp antibiotikadosen hennes. Da det var gjort satte jeg meg i en stol ved siden av senga, tok et kort og leste høyt:
«Kjære mormor, god jul og godt nyttår. Skulle ønsker du var sammen med oss som du pleier. God bedring. Hilsen Andreas og Emma»
«Kjæreste mamma, jeg savner deg. Håper du får en god julaften, alt til tross. Bli fort frisk. Klem fra Beate.»
«God jul og godt nyttår kjære Astrid. Hilsen Sykubben.»
Astrid så på meg med blanke øyne, smilte lurt og fortalte at det var årevis siden Syklubben faktisk hadde sydd noe, men de møttes uansett hver tirsdag.
Et kort var dekt av grønn og rød fargestift i et herlig kaos. Nederst i høyre hjørnet sto det Thea 2 år. Et annet var tydelig hjemmelaga med masse glitter og tre Spiderman-klistremerker, signert Ulrik 4 (og et halvt). Astrid sitt rom glitra resten av oppholdet.
Da pakkene var åpna og korta lest, kobla jeg ned antibiotikadosen, som var ferdig. Jeg noterte meg at det sentrale venekateter skulle stelles dagen etter. Astrid satt stille og kikka på hendene sine. Hun hadde fått på seg ringene igjen etter operasjonen. Tre stykker, en av dem var for stor. Jeg visste fra journalen at hun ble enke året før.
«Har du noen som venter på deg hjemme?» spurte hun. Jeg fortalte om samboeren min som var hjemme i Sverige, og familien min som feira på Østlandet. Vi delte noen twist fra syklubben og satte på radioen. Bing Crosby sang ironisk nok I’ll be home for christmas. Jeg hørte den umusikalske lyden av et pasientsignal og spurte Astrid om hun hadde alt hun trengte. "Ja, tusen takk" sa hun. På vei ut så jeg henne lene seg tilbake og lukke øynene, mens hun holdt rundt et julekort.
Jeg jobba videre. Det var det denne kvelden var for meg, jobb. Jeg fikk betalt for å være på sykehuset og jeg kunne gå når jeg var ferdig, pasientene har ikke den luksusen. Det er aldri noens førstevalg å ligge på sykehuset på julaften, første nyttårsdag eller 17. mai. Akkurat som det sjelden er noens førstevalg å jobbe disse dagene.
Min første jul hjemmefra var en god opplevelse, jeg var aleine sammen med noen. Ingen hadde det altfor travelt, alle fikk julemiddag. Noe mer kan man kanskje ikke ønske seg til jul på hospitalet.
Comments