Det er 15 år siden. Så lenge at jeg fortsatt brukte melk i kaffen. Jeg satt på gulvet i gymsalen til folkehøyskolen og tøyde ut etter dagens første danseklasse. Jeg kan ikke lenger huske hva vi snakka om der vi satt å prøvde å forlenge hamstringmusklene våre, men jeg glemmer ikke responsen jeg fikk. “Å, jeg bare trodde det, siden du har tatovering, mener jeg..”
Da jeg var 18 tok jeg en tatovering i nakken. En liten tegning som tilsynelatende forteller verden hvem jeg er (og ikke er), og som i 2006 var årsaken til at en klassekamerat plasserte meg i en boks hun hadde skapt for "mennesker med tatovering".
Siden den gang har jeg tatt en tatovering på armen, og en på leggen. Begge som gaver til meg selv etter å ha bært fram henholdsvis barn en og to. Det er morsomt å tenke på at noen mennesker tror de kan plassere meg kun basert på det faktum at jeg har blekk på kroppen. Det gjør det enda morsommere når bildet folk har av “et menneske med tatovering”, ikke klaffer med andre sider av meg. Som for eksempel den gangen jeg fikk høre “..men du har jo tatoveringer!” som respons til det faktum at jeg er mamma.
Jeg er usikker på om vedkommende mente jeg gikk fram som et dårlig eksempel ved å kombinere disse to tinga, eller om det var en reell overraskelse over at det var fysisk mulig. Uansett, det fikk meg til å fundere over folks behov for å plassere mennesker i bokser som matcher verdensbildene deres.
“Er du et A- eller B-menneske?”
“Jeg er nok begge deler.”
“Det går ikke an, man er det ene eller det andre.”
Men helt sant, jeg er begge deler. Født B-menneske, bare spør min mor. Før la jeg meg aldri før midnatt. Plutselig en dag i november 2018 ble jeg ufrivillig konvertert til Linjeforeninga for “Vi som har født morgenfugler”. Min magiske lille datter kom til verden med ei indre klokke som tikker til en annen rytme enn min, og som hele sitt første leveår starta dagen før klokka seks (og fortsatt aldri sover lengre enn til sju med mindre hun er sjuk).
Hvis du spør meg nå, tre pluss år siden jeg ble mamma, vil jeg helt ærlig si at min favoritt-tid av døgnet er morran. Jeg anser det som en god dag hvis jeg har fått sove uforstyrra til klokka seks, og hadde nok våkna av meg selv før klokka åtte, alarm eller ei. Samtidig er det søvn som står øverst på ønskelista mi ved hver en bursdag. Jeg passer ikke lenger inn i en A- eller B-boks, men sitter med en fot i hver leir. Hvorfor må det alltid være enten eller, i stedet for både og?
Ytterst få mennesker passer inn i en boks. Allikevel har de fleste av oss et stort behov for å “plassere” folk. Hjernen vil se mønster. Vi er født med en trang til å sette ting på rett plass. Lage orden i kaoset. Jeg føler meg definitivt truffet av det siste. Hvor deilig er det ikke, med ryddige kjøkkenbenker, en organisert desktop, tomme innbokser og mennesker du veit hvor du har hen?
Jeg skal innrømme at jeg ofte tenker tanken, “Jaha ja, da har jeg plassert deg." For eksempel "du er en sånn som kommenterer ting på nettet uten å lese hele saken det gjelder. Putter deg i boksen over folk som irriterer meg jeg da. Snakkes!”
Ekkokamrene vi danner oss strekker seg over hele verden via et internett som er så inkluderende, eller ekskluderende som hver enkelt av oss føler for å være. Når du scroller gjennom SoMe-kontoene dine, hvor variert er informasjonen du mottar? Bruker du internett for det det er verdt og oppdager nye ting, lærer å forstå nye begreper og blir kjent med nye mennesker? Eller oppsøker du det du kjenner allerede, og roper i skoger du har gått i hele livet?
Er du en av de heldige som finner bokser som rommer deg når du må fylle ut skjemaer? Eller sitter du med tommelen over skjermen og lurer på hvilken boks som er minst verst?
Nylig måtte jeg stige over i en ny aldersboks da jeg skulle fylle ut et online-skjema. Ingen stor greie, det finnes verre ting. Men da jeg klikka i “rett boks” kjentes det feil. Jeg følte meg ikke yngst i en eldre gruppe, jeg følte meg eldst i en yngre gruppe. Da jeg passerte 30 ble jeg gledelig overraska over at jeg ikke hadde noen spesiell krise-fornemmelse. Livet var on-track, og to-ni eller tre-null utgjorde liten forskjell for selvfølelsen. Nå, halvveis inn i tiåret jeg befinner meg i, kjennes krisen mer nært forestående.
Kvinner går fortere ut på dato i samfunnet enn hva menn gjør. Så mye av vår verdi knyttes til utseende, at det øyeblikket vi får noen ekstra rynker eller kilo (noe vi alle gjør), begynner en usynlig klokke å tikke ned mot best-før-datoen. Dette er en sosialt konstruert greie jeg har tenkt til å kjempe imot med nebb og klør. Jeg kjenner mange damer som skrider inn i nye tiår med klasse og engasjement, men følelsen er der fortsatt. Hvis jeg ikke lenger passer inn i boksen “ung og lovende”, hvem er jeg da?
I samtaler med andre som er eldre enn meg, har jeg hørt folk si at de har vansker med å samkjøre opplevelsen av å tilhøre ei gruppe med det faktum at de har blitt eldre eller har avansert, og nå tilhører gruppa de før så opp til. Mammaen som blir bestemor. Kollegaen som blir leder. Studenten som blir ferdigutdanna. Selv om de nå sokner til en boks, er de fortsatt også den personen som tidligere hørte til en annen. Akkurat som at ingen ønsker å bli definert kun på bakgrunn av kjønn, legning, opprinnelse eller religiøs/politisk oppfatning, er det få av oss som klarer å se oss selv utelukkende som den vi er i øyeblikket. Nettopp fordi vi bærer med oss årevis av tidligere versjoner av oss selv.
Den personen du møter i dag er bare siste oppgradering. Hvis du ikke kjente meg da jeg fortsatt hadde klapptelefon veit du ikke alt om meg.
Jeg tror det er på høy tid å gå i seg selv og røske opp i den indre hylla med bokser vi plasserer folk i. Det er dags for å være de mangefasetterte, enestående individene vi er, og gi hverandre rom til å sitte utafor boksen når denne blir for trang. For let’s face it, den er som regel for trang.
Idag utfordrer jeg meg selv, og deg, til å oppsøke noe nytt med et åpent sinn. Lytt til ny musikk, sjekk ut en ny Instagram-konto, kjøp ei bok skrevet av en forfatter fra et annet land, les nyhetene i ei avis du ikke vanligvis leser, slå av en prat med noen du møter i forbifarten.
Comments